Saa er vi ved veis ende. Paa Kambodsjas strender slutter to og en halv maaneds dannelsesreise.

Da vi planla denne reisen vurderte vi aa fly noen distanser. Heldigvis lot vi det vaere. Naar reisen snart er over har vi reist omtrent 13 000 kilometer med tog. Ikke bare har tog som reisemaate vaert et konsept for turen, men ogsaa en roed traad. I togkupeene foelte vi oss hjemme mellom forskjellige stoppesteder og nye opplevelser. Det aa se landskapet og klimaet sakte skifte karakter mens man har det nogenlunde komfortabelt har vaert en uvurderlig kvalitet. Etter turen har vi definitivt traadt inn i togentusiastenes rekker.

En annen vesentlig grunn til at reisen over to kontinenter, gjennom fem land og til atten byer ble til mer enn en interrailtur, er couchsurfingen. Fra en fillipinsk diplomat i Moskva, via kraesjlanding i Mongolia, engelskcollege i Yangshuo og en new zealender bosatt i Lijiang har vi faatt innsyn i kulturene vi har moett. Ikke alle steder har vi bodd hjemme hos folk, men truffet dem til kaffe eller middag, og faatt uvurderlige raad om hva vi burde gjoere og ikke minst hva vi ikke burde gjoere. Couchsurfing har gjort turen til noe mer enn en ekstra lang hotellferie. Vi toer kalle den en dannelsesreise.

Det har vaert et sosialt eksperiment – fire voksne i naer familie som tilbringer mer eller mindre tjuefire timer i doegnet sammen i elleve uker. Vi hadde det ikke klart for oss foer vi dro. Det hele startet med en artikkel i Aftenposten om den transsibirske jernbanen for to aar siden. Martin hadde flyttet hjemmefra og foer det var realiserbart hadde Ingvild gjort det samme.

Turen ble derfor en “reunion”. Dette kom nok litt overraskende paa oss alle. Enkelte ganger har det nok ramlet noen lik ut av skapet, men stort sett har konfliktene vaert smaa og gaatt fort over. Det skyldes nok at vi ikke har vaert paa hytta, men paa vaart livs reise sammen. Det har vaert saa mange inntrykk og saa hoyt tempo at det ikke ble tid til saa mye annet.

Elleve uker er lang tid. Man kan ikke kopiere en sydentur, og bare trekke den ut i begge ender. Det var kanskje det vanskeligste. Dagene var greie, men kveldene ble tidvis kjedelige, og mot slutten naadde vi et metningspunkt.

Vi har strukket strikken langt, men alt ialt er vi veldig stolte av det vi har faatt til. Vi har faktisk delt ut mange av kortene paa nytt. Laert hverandre aa kjenne, paa godt og vondt.

Ja – rett og slett – blitt kamerater.

- Ingvild, Martin, Ingrid og Terje

For andre reisende som maatte proeve seg paa en reise til Kambodsja, bringer vi herved en ordbok over noen av de viktigste frasene som kan misforstaas mellom engelsk og den kambodsjanske varianten av det samme.

Kambodsjansk	Engelsk
No problem!	Just problems! (som svar paa spoersmaal).
Yeah, yeah!	I don’t understand.
The boat leaves between 2 and 3 PM.	The boat leaves when it’s ready. Stay tuned.
Do you want to buy a bracelet?	If you don’t buy a bracelet, I’ll harass you for the next 20 minutes.
Do you want massage?	Do you want massage?
Do you want massaaage?	Do you want a prostitute?

- M

En stund var det salig godt aa hoere sytinga fra nord. Moerkt, kaldt, vaatt, julestri, og jaevlig. Og oekonomien gaar i dass. Her sitter jeg med palmehytta i ryggen, og lar boelgene fra Thailandbukta skylle over foettene.

Men jeg er mett naa. Det er ikke mer. Jeg vil hjem. Hjem til drikkevann fra springen, roedvin og bruscetta, grovbroed, nytt paa nytt, faste priser og skifoere. Jeg sniker meg til aa sjekke skiforeningen.no, og gleder meg til at alt er i rute untatt oestfoldbanen.

Det er deprimerende i lengden aa leve i samfunn som ikke fungerer. Jeg trodde det var vanlig med en general, men her er det flere generaler enn laerere. Alle tomtene – mange kvadratkilometer – bak strendene har gjerder av solid betong. Det er ikke noe innenfor gjerdene, men boendene kan allikevel ikke la dyra sine beite der lenger. Dette er tomter som generalene har fordelt seg imellom. Saa venter de bare paa at det skal komme et japansk selskap – eller Sheraton for den saks skyld – aa by femti mill US dollar for tomta. Reguleringsmyndigheter er det ingen som vet hva er.

Generalene fikk seg allikevel en nesestyver for et par aar siden. Flyplassen var ferdig, og selskapene kunne flyes inn. Dessverre kraesjlandet det foerste flyet, og flyplassen har ikke blitt godkjent av IATA ennaa.

Inntil videre er det derfor backpackerne som regjerer i sine palmehytter og plankeskur – forovrig paa begge sider av disken. Det er hoey manana stemning, og marijuanaen flyter. I tillegg har vi en del trygdede hvitinger fra Nordeuropa som strekker trygden og foeler seg som millionaerer. De har raad til mye mer oel her, og trenger ikke bruke mye penger paa klaer. Trist aa se paa dem om morgenen der de sitter og reparerer, og ikke karer aa holde paa hverken vaatt eller toert.

Saa vaer litt glade der oppe i kulda, fordi dere lever i et samfunn som fungerer.

T

Med meg paa reisen hadde jeg James Hiltons roman ” Lost horizon” fra 30-tallet. Romanen omtaler det ukjente stedet Shangri La – paradiset – i den tibetanske fjellheimen. Siden den gang har flere landsbyer i omraadet hevdet aa  vaere opphavet til nettopp denne myten.

Vi besoekte landsbyen som naa har tatt navnet Shangri La, og kanskje er paradiset der, eller kanskje er det paa oya Koh Ru, en times baattur utenfor kysten av Kambodsja. Jeg laa aa leste akkurat den boka i en hengekoye utenfor bambushytta, mens sola gikk ned i havet, og tenkte at dette er manges droem om paradiset.

Men hvor er mitt Shangri La? Kanskje hjemme i Norge med alle dere jeg kjenner og er glad i rundt meg, -kanskje er det i en opplevelse eller sterkt moete med noen av dere, -eller kanskje er det rett og slett i jakten  paa en slags tilfredshet i hverdagen.

Kanskje har erfaringene fra denne turen bidratt til at jeg blir enda litt flinkere til det, -og se et lite glimt av mitt Shangri La litt oftere.

Ingrid

Den aarvakne bloggleser husker kanskje besoket hos doktor Ho i Kina. I serien for moeter med spesielle doktorer har turen kommet til doktor Hore, navnet skjemmer ingen, i et av Shianoukvilles gatehospital.

Som de fleste har faatt med seg, ble jeg syk i Siem Reap med kraftig feberanfall med paafoelgende feildiagnostisering og -medisinering, som resulterte i omtrent samtlige allergiske reaksjoner som stod oppfoert under bivirkninger. Etter flere doegn med intenst kloende utslett og knapt med soevn og mat, var det godt aa vite at Terje tok styringa over min etterhvert sviktende doemmekraft (heretter med tilnavnet doktor Terje. Han maa ha drevet den kombodsjanske legestand til vanvidd med alle sin etter hvert ervervede kunnskap om symptomer og bivirkninger).

Dr Hores klinikk laa bokstavelig talt paa gateplan med senger og pasienter rett i glaninga for forbipasserende. Heldigvis hadde han et lite avlukket kontor hvor undersoekelser foregikk. Han snakket rimelig greit engelsk, og virket serioes og ordentlig. Men saann for aa tilfredstille en ganske uensartet pasientgruppe, hadde han et lite alter med offergaver og roekelse utenfor kontoret. Kanskje mer betryggende for lokale pasienter enn meg.

Etter mitt tredje besoek paa klinikken, stod valget til slutt stod mellom 4 timers busstur til Phnom Phen i 35 graders varme, eller aa gi Doktor Hore en sjanse til a ta noedvendige tester. Saa valget var i grunnen ganske enkelt, selv om jeg var skrekkslagen med tanke paa aa ta blodproever etter alle advarslene om daarlige kambodsjansk helsestell.

Terje spurte direkte om utstyret var rent og sikkert, og doktoren saa litt undrende paa oss, og tilboed aa se det foer vi tok stilling. Vel, vi ble overbevist og lot det staa til, og det skal doktor Hore ha, -jeg er paa bedringens vei etter at han seponerte samtlige medisiner.

Saa i dag har jeg vaert gjenforenet med resten av ekspedisjonens medlemmer paa tur til Paradiset. Jeg har vel og merke oppholdt meg i skyggen av noen palmetraer for aa starte litt forsiktig.

Takk for all omsorg og hilsner mens jeg var syk. Det varmet.

Ingrid

- We’re on a sex holiday.
- Pardon?
- We’re on a sex holiday!

Jeg tror ikke mine egne oeyne eller oerer. Utsagnets eier er en gutt paa min alder, kanskje litt eldre. Med seg paa denne sexturen sin har han sin egen far. Se for deg den styggeste engelske mannen du kan tenke deg, legg til enda litt mer fettete haar og utstaaende tenner, og du begynner aa naerme deg. Paa toppen av det hele eide disse ekle engelskmennene ikke skam i livet, og fant det for godt aa proklamere formaalet med reisen sin til meg og Ingvild som spilte biljard paa bordet ved siden av.  Helt uoppfordret.

Etter aa ha besoekt Siem Reap skulle disse guttene, for det er det de er, uansett om de er femogtjue eller femogfemti, tilbake til Thailand. Der hadde yngstemann etter sigende faatt seg kjaereste. Jeg forbeholder meg retten til aa betvile at det bare er kjaerlighet som ligger bak for hennes del.

Dessverre er historier som dette turistmedaljens bakside. Mye av den skitneste sexturismen har flyttet fra Thailand til Kambodsja, kan det virke som, der befolkningen er fattigere og enda mer desperate etter penger. I Pnom Penh var eldre vestlige menn med tidvis svaert mye yngre kambodsjanske piker et vanlig syn. Paa hotellet vaart, som etterhvert viste seg aa ha visse likhetstrekk med et bordell, kranglet en eldre, vestlig mann med sin mye yngre kambodsjanske vennine, som var drita full og beit ham til blods. Selv hade hun tydelige blaamerker etter slag. Da pappa proevde aa intervenere, ble han aggressiv.

- Do you wanna see a small guy beat up a bug guy, huh? skreik han.

Dagen etter var de tilsynelatende venner igjen og drakk oel til frokost. Jeg skjoenner at hun maa drikke for aa holde ut med en fyr som ham.

At enkelte mennesker kommer skeivt ut her i livet og bruker det til aa bryte seg selv ned, er kanskje en av livets triste sannheter. Enda tristere blir det naar turistmedaljens bakside gjoer dem i stand til aa utnytte unge jenter i fattige land.

- M

(Det er ikke pent aa gjoere narr av dem som er sjuke, men jeg gjoer det likevel. Jeg veit at mamma vil sette pris paa det naar hun blir frisk.)

Vi sitter paa en restaurant. Mamma er stadig sjuk, noen ganger litt bedre, andre litt verre. Hun er ikke seg sjoel, og bruker mesteparten av tida paa aa stirre tomt ut i lufta.

- Skal du ogsaa ha helgrilla fisk, Ingrid? Pappa proever aa faa bestilt. Mamma vipper saavidt paa hodet.
- Kan du ikke snakke, eller? fortsetter han.
- Det er saa unoedvendig, svarer hun til slutt.

Stikk i strid med den vanlige politikken der i gaarden, altsaa.

- Hva skal du ha aa drikke, Ingrid? Pappa gir seg ikke.
- Ja, mumler mamma til slutt.

God dag mann, hostesaft.

- M

Da vi ankom Sihanoukville var det stupmoerkt. Baggene lempes ut av bussen, og femti til seksti drosje og tuk-tuk sjafoerer onsker aa baere bagasjen til sitt kjoretoy. Aldri saa lite stressende altsaa. Mine oyne falt paa en litt tilbakeholden kar med lapp som fortalte at han hadde taxibil. Med tuk-tuk har vi hatt en tendens til aa havne paa forskjellige steder. Paa forste etablissement ble vi enige om at her blir vi, og ivrige hotellansatte tok bagene vaare. Skulderveska med alle verdisakene ble selvsagt liggende igjen i forsetet da sjafoeren stakk.

Dagen etter dro hotellverten og en ansatt til busstasjonen for aa snakke med sjafoeren. Signalementet var heller daarlig. De er korte og har brune oyne og morkt haar hele bunten. Alle taxiene er dessuten Toyota Camry og i morket er alle katter graa. Tok ikke kjennemerke saa eneste signalement var moerk, kanskje sort.

Sjafoeren var ikke der. Derimot fikk de et telefonnummer fra noen andre. Dessverre svarte han ikke. Senere dro jeg til busstasjonen og sendte ut foelere om belonning og politianmeldelse.

Senere paa dagen tok han telefonen da jeg ringte, og bekreftet at det var han som hadde kjoert oss. Vi avtalte et moete. Her sa han seg lei for det inntrufne, men at han ikke hadde sett noen veske. Han la til at han ikke var interessert i fotoutstyr og lignende – nuvel, et par kambodsjanske aarsloenner er vel interessant allikevel kanskje.

J eg tilbyr finnerloenn og forteller at jeg maa anmelde dette. Etter litt noeling serverer han en historie om at han tok opp fire vestlige turister og at det maa vaere disse som har tatt bagen. Jeg anmoder sterkt om at hvis han ser eller hoerer noe som kan loese situasjonen saa er det fint.

Idag har jeg vaert hos politiet. Jeg oppgav navn og bilnummer til sjafoeren. Naar jeg senere er hos politiet for aa skrive under, ligger det i kortene at de har “snakket” med ham. De viser allikevel ved aa ringe opp sjafoeren at det ikke er mulig aa faa tak i ham (!).

Sannelig dukket han opp med bagen her i kveldinga. Som han sa: Han hadde vaert paa utkikk etter de fire i to dager. Idag hadde han funnet dem og faatt veska tilbake. Han var saa glad sa han, men ogsaa litt skjelven synes jeg.

Han fikk 20 dollar i finnerloenn, og for han det viktigste: Imorgen skal jeg gaa til politiet aa trekke anmeldelsen. Lurer paa hva de sier?

Jeg sa at jeg haaper han aldri blir utsatt for slike situasjoner igjen.

Og moralen er……….

T

Da har vi naadd paraplydrinkene og strandstolene. Turen fra Siem Reap til Sihanoukville gikk greit selv om ti timers busstur er en plage for mine noe forvokste ekstremiteter, og ikke minst for Ingrid som ikke er bra.

Vi vet ikke om det er infeksjonen eller medisinene som setter henne helt ut. Etter et legebesoek har vi kuttet ut medisinen. Vi faar haape det er det som skal til.

Sihanoukville er naermest det jeg har moett tidligere i Afrika. Store hoteller med heller liten sjarm og hoye murer rundt, og mindre guesthouses med mer folkelig preg. Utenfor dette en del fattigkvarter som faar middagen til aa sette seg litt fast.

Kambodsja er som tidligere nevnt et land  uten saerlig lang moderne historie. De har en egen myntenhet, men den brukes bare som vekslepenger. Det er dollar som gjelder, og det er offisielt. Selv betalingsautomatene gir bare dollar.

Trist, men for dollar har vi kjoept grillet red snapper ved sjokanten. Det kunne vaert helt fantastisk, men naar strandkafeene slaass om kundene med musikkanlegg som minner om rodrussens, saa blir det hele veldig redusert. De smaa hyggelige strandkafeene og guesthousene er dessuten stort sett drevet og eid av backpackere som bare stoppet opp og ble.

For a holde det hele i moll – litt ulikt meg – saa dro taxisjaforen avgaarde med det som har betydd veldig mye for meg i det siste: Skriveboka, kameraet, I poden og mobilen. Helvete.

Naar Ingrid blir bra, drar vi ut paa noen oyer for aa dykke og bade i mer uberoert natur.

T

Killing Fields og Toul Sleng-fengselet: Monumenter over menneskehetens grusomhet paa linje med det tredje rikets doedsleire. Ved det beroemte hodeskallemonumentet staar et skilt som harmdirrende erklaerer sin avsky for den kriminelle Pol Pot og hans kommunistklikk.

Og Pol Pot var en kriminell. Annet kan ma ikke kalle en mann som ledet bevegelsen som reduserte Kambodsjas befolkning fra aatte til fem millioner paa fire aar. Likevel er det en enkelhet og lettvinthet over denne maaten aa stoete ut og fordoemme den ansvarlige paa. Ved aa erklaere mannen som kriminell distanserer man seg fra ham, man sier “denne mannen er ikke av Khmer-folket, som oss, men av de kriminelle”. Slik er det ikke, slik var det ikke, og slik vil det heller ikke vaere neste gang en Pol Pot kommer til makten. Slike mennesker kan bare eksistere og handle i samfunn som aksepterer det som skjer.

Jeg sier ikke at jeg ville reist meg og protestert, hadde jeg vaert kambodsjaner i 1975. Men jeg sier at det er det som er den beste maaten aa hindre at noe slikt noensinne skal skje igjen, at det finnes en bevissthet blant folk om hva slags bevegelse man stoetter og aksepterer. Kanskje hadde jeg protestert, hadde jeg vaert kambodsjaner naar neste Pol Pot dukker opp.

Aa kalle Pol Pot en kriminell er aa glemme at han ogsaa var av Khmer-folket, det er aa lukke oeynene for den uretten som ble begaatt og ikke innse at det han gjorde var mulig kun paa grunn av den tilstanden Kambodsja befant seg i og den graden av aksept og stoette som Roede Khmer moette. Skal vi unngaa at noe lignende skjer igjen holder det ikke aa overbevise seg selv om at de som gjoer slikt er annerledes enn en selv.

Det er de i utgangspunktet ikke.

- M